Av: Sebastian Wemmerløv
Foto: Stine Bugge
Når Brageprisvinner Gaute Heivoll skriver bøker tar han ofte utgangspunkt i biografisk og halvdokumentarisk materiale. Det gjør han også i romanen De fem årstidene. Det begynte med at Heivoll for to år siden fikk se igjen de gamle smalfilmopptakene bestefaren hadde gjort våren og sommeren 1978. Da hadde han nylig pensjonert seg fra jobben som overkonduktør i NSB for å vie seg til sin egentlige lidenskap; å male bilder. Bestefarens pensjonisttilværelsen ble imidlertid kort, da han døde bare et knapt år senere.
- Jeg hadde tenk på å skrive om bestefaren min i mange år, men hadde problemer med å finne en passende form. Det var da jeg så de gamle Super8-opptakene at jeg endelig fant grepet. Jeg ser på det som et slags samarbeid. Han bidrar med det visuelle, mens jeg star for den litterære utformingen, forteller Heivoll.
Romanen tar for seg bestefarens siste leveår, der han stadig blir sykere mens han fortsetter å filme alt han ser.
- Han filmet bier, insekter, fugler, vinden. Det var rett og slett livet han filmet, samtidig som han selv var i ferd med å forlate det, forteller Heivoll.
- På en mate er det også blitt en kjærlighetsroman om bestemor og bestefar. Mens han gradvis ble sykere klamret de seg fast til det de hadde felles, nemlig hagen med alle sine vakre blomster, planter og smådyr. Slik blir hagen et bilde på livet, fortsetter han.
Typisk norsk?
I romanen Et norsk hus av Vigdis Hjort møter vi Alma, en skilt, middelaldrende tekstilkunstner som får i oppdrag å lage et teppe som skal vises på en grunnlovsutstilling. Hun blir først smigret, men lurer etterhvert på om hun har tatt seg vann over hodet. Samtidig oppstår det en konflikt med den polske familien hun har leid ut leiligheten sin til.
- Alma er en kvinne som alltid har sett på seg selv som liberal og tolerant, men møter seg selv i døren i møtet med den polske familien, forteller Hjort. –Hun blir utfordret på hvem hun er, og overrasker seg selv over hvor heftig hun engasjerer seg i ubetydelige konflikter. Alma gjennomgår en salgs selvransakelse som også får betydning for hennes kunstneriske utvikling.
Undis Brekke er en annen kvinneskikkelse som må ta et oppgjør med seg selv og det livet hun har levd. Henne møter vi i Gunnhild Øyehaugs siste roman med samme navn. Denne høsten er hun aktuell med en psykologisk roman om en kvinne i førtiårs-krise. Den 37 år gamle Undis Brekke vender tilbake til hjembygda for å ta seg jobb som lektor i nordisk, selv om hun er lei av å omgås studenter. Hun kommer akkurat i tide til den årlige julemiddagen til nordiskkollegiet. Her blir hun konfrontert med ulike biter av barndom og ungdom som hun har prøvd å feie under teppet.
Musikkens kraft
Levi Henriksen, som er kjent for sine beskrivelser av bedehusmiljøer og norsk bygdekultur har igjen skrevet en bok der handlingen er lagt til en liten norsk småbygd, nærmere bestemt den fiktive hedmarksbygden Solvik. Og som så ofte ellers i Henriksens romaner spiller musikken en sentral rolle i fortellingen. I Harpesang møter vi den deprimerte og desillusjonerte plateprodusenten Jim Gystad, som vier seg fullt og helt til å gjenopplive søstrene Thorsens fantastiske sangkarriere. Gjennom musikken finner Gystad veien ut av mørket.