Av: Hanne Voje
Riley har tidligere skrevet under navnet Lucinda Edmonds. Hun sluttet å skrive da hun fikk fire barn, men tok opp skrivingen da barna ble større. Lucinda ville bruke etternavnet Riley, da hun hadde giftet seg på nytt. Romanen Den italienske jenta ble først utgitt under Edmonds-navnet, men ble redigert på nytt og utgitt under Riley-navnet (oversatt til norsk i 2014).
Hun reflekterer rundt forskjellen om litterære og kommersielle romaner: Hun konkluderer med at i en kommersiell roman kommer historien først, mens i mer litterære romaner kommer ordene først. Selv vil hun fortelle historien først, men med de beste ordene hun kan finne. Hun trekker fram at klassiske forfattere, som Dickens og Austen, fortalte historier som har underholdt mange og som var svært populære i sin samtid.
Hun har en noe uortodoks arbeidsform: Riley leser første utkastet til sine historier inn i en diktafon, spøkefullt kalt ”dick”. Hun har allerede lest inn 185 000 ord fra sin neste historie på denne diktafonen. Hun sier at historiene hennes starter med et konkret sted, som et engelsk gods, før hun vil finne ut hva som har skjedd på dette stedet.
Riley har fattet interesse for norsk historie: på sine reiser oppdaget hun at Edvard Grieg var kjent utenfor Norges grenser. Hun har blant annet besøkt Grieg-museet i Bergen gjennom sin research til en serie om syv søstre. Den nye serien starter med seks søstre, da den syvende søstera er savnet. En av de syv historiene skal foregå i Norge, mens den første foregår i Brasil. Hver bok vil ta for seg en kulturell person eller hendelse, i historien fra Norge vil dette være Edvard Grieg. Den første boka i serien er fullført og kan forhåndsbestilles på Amazon fra 6. november. Riley sier,til latter fra salen, at slutten på serien er fullført, i tilfelle hun dør før den siste boka er klar. Men bare hun og mannen kjenner slutten, og mannen har dårlig hukommelse.
Den irske forfatteren har oppnådd internasjonal suksess med sin formel knyttet til hemmeligheter fra fortiden. Hun sier at en formel pleier å gå i syklus, men hun tror at mange vil gå tilbake til fortidens nostalgi i økonomiske kriseperioder. Hun tror det handler om lesernes psyke, mer enn forfatteren, og slår fast at leseren former forfatterens suksess.
Til norske forfatterspirer sier hun at man må skrive for sin egen del, det en selv ville likt å lese, og ha et lidenskapelig ønske om å fortelle historier. Selv ville hun gjerne gjort et felles intervju med Nesbø, da de utgjør to motpoler som forfattere. Han representerer den mørke siden med sine fortellinger om seriemordere, mens hun representerer en lysere side. Riley er klokkefast i troen på at litterær suksess kommer av genuin ”passion”.