Av: Sindre R. Wigre
Foto: Stine Bugge
Nå, etter initiativ fra deres respektive forlag, utgis Gryttens «mikronoveller» fra Twitter i Vente på fuglen, og dessuten et utvalg av Norheims aktivitet på Facebook i boken Oppdateringer.
Likevel er det formmessig lite de to prosjektene har til felles. Der Norheims Facebookeskapader er prosa og diskusjon i dets frieste form, har Grytten nytt Twitters takhøyde på 140 tegn per post som en kreativ drivkraft. Korte tekster, sier Grytten, gir leseren større mulighet til å utfylle tomrommet av mening; han vil skrive tekster som eksploderer i hodet på leseren, som en motsetning til lange tekster med autoritære forfattere. En tenkende leser er attraktiv på andre måter enn en konsument.
- Jeg er jo oppvokst med pønk. Å skrive litteratur på Twitter likner på pønk; ikke i formen, kanskje, men i at man slipper å ta hensyn til redaktører og markedsføring og ordning og drit. Jeg kan skrive, og så publiserer jeg. Rett ut, sier Grytten.
Å skrive på sosiale medier er jævlig morsomt, mener Norheim.
- Fallhøyden er null. Samtidig er jo Facebook også et ålreit forum for diskusjon. Man har direkte tilgang på folks reaksjoner. Norge er et akkurat passe stort land til at ordskiftet fra TV og aviser fortsetter på nett, forteller Norheim.
Nå vil Grytten tilbake til den tradisjonelle forfattertilværelsen. Han er lei av tanken på en målbar lesermasse. Norheim, på sin side, vil beholde Facebook som uttrykksplattform: Fri fra den hemmende tanken på harde permer, redigering og foreleggernes tanke om «ordentlig» litteratur.